Hva vi hører og ser...

Kommunikasjon er et viktig tema for meg. Etter et dypdykk ned i Bjørn Eidsvåg sine tekster kom jeg over denne.

 

To små planeter

Eg sa god dag - du hørte god kveld
Eg sa ikkje kom - du kom likavel
Eg sa kjære - du hørte venn
Eg sa bli - men du drog igjen

Refr:
To små planeter
i kvert sitt univers
i lysår - ikkje meter -
måles avstanden på tvers
likavel så nære og litt glad
Kanskje avstanden er bra

Du sa visst ja - eg hørte nei
Du sa ikkje tale om - eg hørte okey
Du sa kjære - eg hørte slask
Du sa kos - eg hørte helgevask

Den sier mye om hvordan misforståelsene oppstår når man ikke kommuniserer i samme bok eller som Eidsvåg selv sier, på forskjellige planeter...

Hvor er slutten?

  • Jeg har en hemmelighet

Det blir en lang pause. Ingen sier noe. Forut for dette var vi venner. Gode venner. Men usikkerheten er nå så absolutt tilstedet. Pausen blir brukt til ordveining. For??? Imot??? Nå er det uansett for sent. Jeg har ingen hemmelighet lenger. Hvordan kunne jeg? Jeg blir revet med av hennes utrolige utstråling, og i et øyeblikks fraværenhet, ønsket jeg å blotte hele mitt.

Men hvem innleder en samtale slik? Hvor åndsfraværende går det an å bli? Jeg blir sittende helt stille. Hun ser på først med et overraskende blikk. Senere går hodet over på skakke og blikket blir mer og mer undrende.

  • Ja??

Nå ble det klamt. Hva skal jeg si? Det er nå jeg skulle vært spontan. Det er nå jeg skulle hostet opp en historie fra gammelt av som kunne blitt en hemmelighet. Men nei. Samvittigheten min sender signaler til mine armhuler. Det renner.

  • Vi er nødt for å snakke sammen

  • Er det noe galt? Har jeg?

Det blir stille. Hun overtok pausen. Men et spørsmål kommer opp i mine tanker. Noe som jeg har lurt på lenge. Hvorfor må hun alltid antyde at det er hennes feil? Kan det ikke for engangs skyld være meg det er noe galt med?

Jeg har i alle år skåret menneskegrupper over en kam. Det ukjente for meg har i mange år vært noe skummelt. Kvinnene er blitt kalt kjærringer i forhold til ett individs feilskjær. Det er ikke så lenge siden jeg bevisst begynte med å se individene og deres egenskaper, i stedenfor den sosiale grupperingen mennesker sitter i. Ståsted, politisk som livssyn, er kun et valg, tatt på bakgrunn av ekstern innflytelse.

  • Ja, kjære. Det er deg.

Nå ble alt snudd opp ned. Hun spør ikke engang etter hemmeligheten. Fokuset er på henne nå. Slipper jeg unna? Jeg kan ikke la henne sitte lengere nå.

  • Jeg har tenkt en god del på deg. På deg og meg faktisk. Hvor er vi? Hvor skal vi?

  • Hva snakker du om?

Tok hun meg nå? Ble jeg catch?a?

Lev dem.....

Da sitter jeg her. Alene, men ikke forlatt. Sitter her med meg og mine. Trives veldig godt med det. Med meg og mine.

Jeg har reist mye. Både hit og dit. Lærdommen av reisene, har i all den tid blitt fanget opp i de sene nattetimer eller det noen kaller "den tidlige timen". Destinasjonene har vært spredt fra de uspesifiserte charter-kuppene til utsøkte jungelutflukter hvor man mesteparten av oppholdet, av en eller annen grunn, ikke har hatt et snev av anelse av himmelretninger. Vel. Akkurat det kan man nok oppleve ved charteren også men kanskje ikke så dypt. Mer på grunna.

Man vaker rundt i li og på fjell etter søken på næring. Næring til å få kroppen frem og ikke ned. Om mulig, også opp.

Storbyferie derimot, er bare rot. Gatene blir for mange, fylles av for mange, alt for mange, løse tråder, ingen struktur. Noen vil påstå at paranoia tiltrer ved utstrukturerte omgivelser men det er ikke saken. Gatene er strukturerte, de følger hverandre, husene like så, men det er menneskene som er så rotete. Så fantastisk rotete. De rømmer. Rømmer inn i rotet. Alle ønsker å rømme inn i rotet. Det er mengden som er rotet. Ingen skal kunne se dem, tankene deres. Tankene, som de selv ser på som umoralske fordi omgivelsene sier det. Uetiske og problematiske tanker om hverdagslivets synder. Vel, det er greit å flykte, men dem kommer igjen. Tankene altså.

Så hvorfor gjør vi mennesker som regel ting halvveis? Vi prøver hele tiden å flykte fra det vi ikke liker. Vi finner på kvasiløsninger i forhold til det å fornekte hva som har skjedd eller kommer til å skje ved enten å flykte inn i omgivelser som ikke bryr seg eller fornekte tankene selve livet. Vi mennesker vet så alt for godt hva som er best for oss selv men fordi samfunnet har satt opp normer til hvordan og hva vi skal og ikke skal tenke, så fornekter vi masse. Misforstå meg rett her, det er mye som samfunnet har satt press på som er veldig riktig, men samtidig lever ennå Janteloven som et spøkelse blant oss. "Vi skal ikke opphøye oss selv foran andre". Hvorfor ikke? Gjør vi det er muligheten større til å dra de andre med seg, opp på "høyden".

Lev tankene. Ikke flykt fra dem. Sett dem opp på korktavla og la dem bli til liv. I stedet for å flykte så har du gitt dem et ansikt. Et ansikt av handling. Det er tenkbart. Det er det. Så lenge flukten uteblir.

Fremtidsutsikter.....

 

Hvor jeg skal, må bero på hvor jeg kommer fra. Har man ingen historie har man ingen fremtid. Jeg må lære. Men hvordan? Jeg må komme dit jeg skal på mine premisser, det vet jeg. Ingen andres. Men jeg vil ikke at min fortid skal bli et spøkelse. Et spøkelse som dukker opp i feile settinger. Det blir feil av meg å fortrenge eller glemme hva som har skjedd tidligere. Jeg vil huske. Men fallgruven fotfølger meg i så måte. En fallgruve av hat og nag. Hvilken garanti har jeg for at det ikke kommer opp i dage engang i fremtiden? Jeg vet sannelig ikke. Spørsmålet gnager meg ofte. Jeg er ingen person som lever av hevngjerrighet. Jeg ønsker ikke å påføre andre den sorg. Utgangspunktet for en slik sak, befinner seg ikke i meg.  Men likevel kommer spørsmålet.

Jeg vil at min fortid skal si meg hva min fremtid skal bli. Ytterpunktene av det negative og positive i min fortid, skal danne balansen i min fremtid. Jeg vil frem. Frem mot uante høyder og dype daler. Jeg vil lære. Lære om livet. Lære om dagen i dag og morgendagen. Hvor ligger lærdommen? Hva er det som er riktig, hva er det som er galt? Hvor er alle som skulle vært der når det gjaldt? Jeg har prøvd å legge ansvaret på noen andres skuldre tidligere. Men resultatet ble det samme hver gang.

Jeg er redd for at jeg ikke er ferdig med min fortid. Men skal jeg bli det? Er det virkelig det jeg skal? Må jeg bli ferdig med den? Jeg er sannelig ikke sikker på om det er det riktig. Ikke i mitt tilfelle iallefall. For det er jo akkurat den som har formet meg til den jeg er nå. Fortiden bringer minner, gode som dårlige, men til syvende og sist er det jo den man lever. Jeg vet at den enkle veien er å fortrenge. Snakke ut og glemme. Men jeg vil ikke glemme. Jeg vil huske. Jeg vil virkelig huske. Minnene. De gode hvor alt var vinduerlig. De dårlig da tiden ble mørk. Jeg vil ha den balansen dette gir meg. Jeg vil leve mellom disse tidene. Jeg ønsker å bruke disse sidene av tidens tann til å hente frem eksempler når jeg er i dalstrøka innenfor, eller på topptur. Når jeg er glad vil jeg bli minnet på at jeg engang var der nede. Da kan jeg bruke den til å forsterke mine inntrykk på hva som er godt. Når jeg engang ligger nede vil jeg bruke de gode minnene til å trekke meg opp igjen. Som klatring. Det er ikke høyden på fjellet som er det essensielle med klatringen. Det er mer mestringen av å ta utfordringene som man møter på i veggen.




Det å kritisere mine og dine valg er jo en kjennsgjerning. Det å stille spørsmålstegn ved andres avgjørelser er dagligdags. Mye av det kommer av uvitenhet. Vi blir jo lært opp til å spørre når vi ikke forstår. Men en del av det kommer også av bedrevitenhet. Et ord, som for meg, er negativt ladet. Vi har, som tidligere sagt, levd et liv frem til nå. Våre valg tas på bakgrunn av det livet. På bakgrunn av erfaringen vi har tilegnet oss. Selv om vi er 14 eller 58 år så tar vi avgjørelsen av det vi har opplevd selv. Selvsagt kommer råd og vink fra andre inn også men til sist står man alene, avkledd, når kritikken kommer. Hva gjør det med oss? Tar vi lærdommen eller fortrenger vi den? Ønsker vi bare at morgendagen kommer til oss eller ønsker vi at vi ankommer morgendagen?

Jeg setter meg som regel noen mål for dagen. Dem er manipulistiske, alle som en. "Jeg skal ha det moro, jeg skal le, jeg skal være fornøyd med meg selv." Sånne positive målsetninger er viktige. Dels fordi at man starter en egen kjemisk reaksjon hos seg selv, men også for å kunne bidra i de sosiale mediene vi blottstiller oss for i hverdagen. Jobb, treninger eller øvninger med barna våre, samvær med familie og venner.

Det er tid for å tenke. Tid for å henge tankene ut til tørk. Lufte. La dem svaie i luften en stund. Det er tid for å sette standpunkt. Sette bena ned på bakken og si; Her står jeg. Her er jeg.

 

En lykkelig stund ved tastaturet....

Lykkelig? Kæm faen e lykkelig? Å kæm faen skal fortelle andre at dæm e lykkelig? Jo, de selvutnevnte samfunnsvitera vi har her i landet. "Det sitt en stakkars faen på en benk ved der jeg bor....." Kæm sir at han e en stakkars faen? Kanskje han e jævla lykkelig der han sitt, for alt det dokker vet. Stigmatiseringa e enorm her til lands. Ka e det som får oss til å leite etter den forbanna lykken hele tida? Den vare jo kortere enn de fleste mannfolk varer i senga uansett? Nei dessa hobby-vitera har vel aldri uttalt sæ med utgangspunkt i sæ sjøl før. Nei, lykken e en pils. Eller kanskje 18. Man vet at lykken e der når man står foran pissoaret på puben og må læne sæ inn til veggen med panna for å være sikker på at man skal treffe renna, som i utgangspunktet er 2 meter brei. Da e lykken tilstedet, men som sagt. Den e og blir kortvarig, for i neste øyeblikk e du på hue og ræva ut derfra igjen....

Mens noen finner lykken i bånn av et halvliters glass, så finner andre lykken "elsewhere". Jeg tror det er sånn vi er skrudd sammen. Teksten ovenfor får meg også til å tenke at det finnes nok mange som er lykkelig ulykkelig. 

"Gresset er ikke grønnere på den andre siden" er en velbrukt klisjé. Det har også alle de andre versjonen som florerer rundt om på ulike sosialpornografiske nettsteder blitt. Vel, så var det kanskje ikke gull og grønne skoger der for den som måtte ha hoppet over, men det var kanskje bedre enn den brune, nedslitte, såkalte plenen man en gang gikk ny-forelsket og spredde frøene på. Alt har en grunn. "Skjebnen ville ditt og skjebnen ville datt"???? Nei. Omtrent et hvert litterært stykke jeg leser med ordet "skjebne" faller til grus hos meg. Grunnen? Ordet skjebne blir gjerne brukt da temaet blir altfor komplisert å forklare. Da er det vel ikke noe vanskelig å skjønne at "i følge folketroen" alltid blir nevnt som en følgestrofe, og gjerne i parentes etter ordet "skjebne". Tenk hvor mange forhold/vennskap o.l. som er blitt gruset av skjebnen. Ikke rent få vil jeg tro. Som sagt, det er alltids en grunn. En årsak, og den trenger ikke alltid ligge hos motparten. Med et åpent sinn til sitt eget indre finner man mye rart. Tro meg.

Med selvinnsikt og tanker som strekker seg litt lengre ut i periferien enn vår egen karma så går det an å ta en varetelling av vårt eget liv. Hvor har vi vært? Hvor er vi? Hvor skal vi? Hva ønsker vi? Jeg følger med på en blogger som er omtrent der. Han vet hvor han har vært. Litt usikker på hvor han er og definitivt uvitende om hvor han skal. http://nedoverbakke.wordpress.com/ Fortryllende lesning i et kanskje ikke så fullt fortryllende liv. 

Tilbake til utgangspunktet. Lykken. I mitt tilfelle er lykken det den er når den inntreffer. Og i mitt liv, kommer den veldig ofte. Ikke det at jeg er i en evig halleluja-stemning men lykken kommer til de som ikke krever. Derfor liker jeg navnet "Lykkeliten". To stavleses ord. Lykke og liten. Lykke som liten. Liten lykke. Krever man for mye ser man ikke den lille lykken. Den som er der i hverdagen. Den som alltid vil komme når du åpner øynene dine om morgenen. 

Et lite tankespinneri....

"Det er begge's feil at det gikk som det gikk, og det er begge's fortjeneste at det blir som det blir......."


Dette er en setning jeg har tenkt mye på og som jeg føler det ligger mye i..... Ta den med dere i hverdagen og prøv den ut.

Noen setninger som gir mening.....

Elsk og hat hverandre. Det er ekte kjærlighet.

Det er fargene som setter livene våre i det sete som leder vei.

Føl stillheten, hør på bråket, for alt har en mening.

Alt som fanges opp av våre sanser er med på lede oss frem.

Sil ut det viktige men ta vare på det som ikke gir mening. Man vet aldri hva morgendagen har brukt for.

Vi mennesker har den egenskapen med at vi må skjønne selv for å forstå.

Forståelse...



Har i den senere tid tenkt veldig mye på forståelse og misforståelse og betydningen av disse. Mye er jo veldig enkelt å forstå men selv det man tror man forstår trenger ikke å henge så veldig mye sammens med virkeligheten, altså en misforståelse. Men hvorfor? For å forstå må man en "case". For eksempel en matteoppgave. For å løse denne må man ha forstålse for utgangspunktet. Man har alltid minimum 2 faktorer i en matteoppgave. Det samme gjelder konflikter. For å løse en konflikt må man jo ha utgangspunktene. For å kunne se objektivt på ting må man ta utgangspunktet i de subjektive sidene. Da først får man et overblikk for å kunne trekke frem løsningsforslag.


Alle har rett til det motsatte er bevist. Dette er et begrep som det bor noe i mener jeg. Jeg har snakket om "utgangspunktet" tidligere og det dukker selvfølgelig opp her også. Det å forstå at andre har rett i forhold til der dem står, er viktig hvis man skal få en unison løsning på ting. Og i stedet for å fronte min sak i forhold til at den andre tar feil så kan jeg vri på det og se at den andre har rett også og derfra kunne begynne på en løsning i stedet for å forlate diskusjonen med å si at: "du er jo helt ut på jordet o.l." Ved å vise den forståelsen for et medmenneske, tror jeg kan være et bedre utgangspunkt i forhold til å løse konflikter enn å enten grave seg ned i konflikten eller si at det er umulig. Dette vil jeg tro kan kreve mye av ydmykhet i forhold til eget syn/verdier. Vi har også et begrep som heter: "du skal behandle andre på den måten du vil de andre skal behandle deg". Godt utgangspunkt men det er ikke sikker "de andre" vil behandles på den måten du vil. Det vil si at hvis du er en person som vil behandles som et medmenneske er det andre som ønsker å bli behandlet som "konger/dronninger". Altså mennesker som opphøyer seg over sin sidemann/kvinne.



Det å unngå misforståelser er ikke enkelt. Det krever mye av hvert inkluderte individ. Det å holde en samtale innenfor enkelthetens grenser krever at alle sammen har en god forståelse over sakens utgangspunkt. Det er ikke sikkert alle har det og da blir det fort vanskelig. Jo mer komplisert en sak er jo vanskelig er det å se enkelheten i den, den røde tråden.

Selv om jeg skriver fra en selvsikker side her så er jeg fremdeles usikker på betydningen. Er utgangspunktet for betydningen indivduell, eller er det unison? Derfor spør jeg: Forståelse? Hva er det? Er det å oppfatte virkeligheten? I så fall hva ER virkeligheten? Er det den jeg ser, eller er det den du ser? En mellomting kanskje? Og for å dra den videre. Hva er så en misforståelse? Er det DET som er virkeligheten? Er en misforståelse det å ta feil? Blir da en forståelse, det å ta riktig? Eller er ikke forståelse og misforståelse det motsatte av hverandre?

Det skrevne ord og dets makt.

Et ord er et ord og ordet har kun en mening. Legg til ett ord til og ordet har skiftet ståsted.

Det vi leser, leses gjerne med utgangspunkt i oss selv. Og med det i tankene så er det veldig vanskelig å skrive generelt. Ordene må veies slik at det objektive kommer frem. Selvfølgelig er det lov å leke med ordene, men da må man være klar over at misforståelsene står i kø. Og når man kommer dit har man egentlig tapt. Fordi, i mitt øye, er det veldig vanskelig å forklare et annet menneske at det dem har lest eller hørt, i forhold til det dem selv ser på som utgangspunktet mitt, er feil. Men det er slik mennesker er bygd opp tror jeg. I utgangspunktet er vi veldig like og vi ser på sakene helt likt, men fordi vi er forutinntatte og trekker slutninger både her og der, blir skjæringspunktene veldig klare og offentlige. Men hvorfor er vi forutinntatte?

Vi er pr. dags dato svært opptatt av medier. For min sin del bruker jeg tid på facebook. Det er ikke min første prioritet men jeg er innom når tid og anledning byr seg. Her er det mange brukerprofiler og med det mener jeg hva dem bruker dette sosiale medie til. Noen ler, andre gråter, noen gjør begge deler og en tredje kritisere alt og alle. Jeg har ingen pekefinger i forhold til det men å legge ut negative meldinger om andres gjøremål hadde nok jeg aldri kunne gjort. Grunnen er veldig enkel og jeg har vært innom dette tidligere i denne bloggen, man skal være godt satt inn i en sak for å kunne kritisere andre. Utgangspunktet er at vi mennesker gjør det meste for å trives. At andre gjør ting som sårer deg av alle slags grunner betyr ikke at dem er ute etter å ta deg spesielt men dem gjør det for å trives og tråkker dem på noen tær så er det vel rett og rimelig å si ifra, til dem det gjelder. Og selvfølgelig på en konstruktiv måte.  

Aviser leser alle, mange er innom forskjellige sosiale medier. Men hva leser vi? Og hvor mye vekt legger vi på de ordene vi leser? Svelger vi dem hele eller tar vi det med en klype salt? Og igjen, har vi satt oss inn i hvem det kommer fra og hva som ligger bak?

Kommunikasjon og dens utfordringer....

Hvert eneste menneske har og kommer til å ha utfordringer i sin hverdag. Som singel og som par, på jobb og hjemme og ikke minst i resten av det samfunnet man lever i. Det være seg små og store utfordring hvor energien tappes eller fylles på i takt med det negative og positive som befinner seg på veien. Noen går sammen med andre og andre står alene. Så hvordan gjør par og single det, for å imøtekomme utfordringene?

For par er flokene enklere å rette ut, forutsatt at paret kommuniserer. Og det er nok nøkkelen stort sett i alle settinger. Kommunikasjon.

For alle mennesker er det viktig å ha felles mål. Langsiktige mål. Målbare mål, slik at man vet at man har fremgang. Fordi fremgang er en viktig del av menneskets drivstoff for et innholdsrikt liv. Det å mestre fremgang er like viktig som å takle motgang. Kommunikasjon i begge disse tilfeller er da viktig. Men hvordan sette mål? Hvordan bli sams om samme mål i parforhold? Jo, for par må utgangspunktet må være det samme. Som enslig er det ikke det som er utfordringen :-). 

Nå skal det også nevnes at disse målene må være byttbare og flyttbare. Under livets lange reiser skjer det endringer som det må tas hensyn til. Målene endres i ulik grad med tidens tann og det må taes høyde for det også når man setter mål. Hendelser som oppstår gjør at målene forskyves eller slettes og da må man igjen definere nye. Men hvorfor er mål så viktig? Dere har sikker hørt uttrykket "mål og mening". Jeg, personlig, liker "mål gir mening".
Vi er innstilt som mennesker til å skape. Det er det instinktet vårt forteller oss. Skape en fremtid, skape en familie, skape et samfunn. Vi mennesker hadde ikke vært mye her i verden hvis vi ikke ville det. Vi har skaperglede. Når vi er mest fornøyd, er da vi har klart å skape noe. Derfor tror jeg at målsetting i alle ledd av livets vei er særdeles viktig.

Hva skjer hvis par ikke har samme utgangspunkt? Mye kan skje, og det som er den vanlige årsaken er at "vi har vokst fra hverandre". Da er det noe elementært som mangler her, tror jeg, og det er kommunikasjon. Hvis man snakker sammen vil det å "vokse fra hverandre" være nærmest umulig. Men målsetting er jo bare en del av saken. For å nå målene må man kommunisere. Og innunder kommunikasjon kommer begreper som forståelse og tillit. Særdeles viktig begreper for at kommunikasjonen skal bære frukter og være meningsfylt.

Men som sagt så må forutsetningene og utgangspunktet være like skal et parforhold ha suksess.

Så hva med single, enslige mennesker? Har dem de samme forutsetningene? Ja, vil jeg si. De har også større frihet ved målsettingen. Men utfordringen hos dem ligger i kommunikasjon. Alle vet jo at når man snakker med seg selv blir man gjerne sett på som "orginal". Noen er nok det, men jeg personlig tar meg selv ofte i akkurat det. Ikke i det offentlige rom men gjerne med oppvaskbørsten i hånda. I den perfekte verden hadde det vært det enkleste å bare snakke med "gud og hvermann". Men samfunnet vi lever i er dessverre så stigmatisert, fra gammelt av, at åpner man seg for alle blir man fort sett ned på. Enten som sytepave, skrytepave, bitter eller likeglad, for utfordringen her vil bli å få tid å fortelle hele historien og ikke bare fragmenter. Og spesielt hvis man snakker om det som virkelig betyr noe. Prater man overfladisk så er det som regel akseptert. Men over til de singles kommunikasjonsutfordringer. Noen har et stort nettverk med nære venner mens andre har få. Men så er det noen som faller utenfor alt dette og står alene. Og det er her det blir vanskelig. Når man står alene er det vanskelig å bli objektiv i forhold til sitt eget liv.

Forutsetningene for å kunne kommunisere er at den minimum er 2-veis. Og i tillegg er det viktig å vite at det ikke er alltid det man ønsker å vite, man får i retur. Men det som kommer tilbake er vel verdt å ta med seg. Alle tilbakemeldinger og forslag, uansett tåpelighet, er viktig å lytte til. For det som man ikke får nytte av i dag, kan plutselig bli til nytte i morgen. Graden av forståelsen til et hvert menneske beror på utgangspunktet til hvert eneste individ. Noen, som sagt, har hatt et utfordringsfritt liv mens andre ikke.

Ingen vet hva som skjer i morgen eller dagen etter det igjen. Bra er det men for oss mennesker så må vi ha noen føringer som gjør at dagen blir meningsfylt. For å bli forstått, må man også vise forståelse.
Les mer i arkivet » Januar 2011 » Desember 2010 » Oktober 2010
hits